JA - det er en menneskerett å drive toppidrett
I verdispørsmål virrer sportsjournalister ofte som hodeløse kyllinger. Omsider skjønner VG at de trenger lesernes hjelp. Men sammenhengen de spør i, er forkastelig.
Av Terje Marøy, sportsvakta.no
Flere hundre, kanskje flere tusen, norske barn har fått vekstregulerende behandling. Når VG trekker behandlingen inn i dopdebatten, skremmer de vettet av dedikerte unger, som drømmer om resultater 10-15 år fram i tid.
Det er utidig og helt unødvendig.
STANDARD TILBUD
Vekstregulering har vært et standard tilbud i folkehelsen i flere ti-år. Tidligere var behandlingen i nærheten av tortur, med strekkanordninger og gudene vet hva.
Nå kan man avhjelpe for lite eller for mye vekst med enkle medisiner uten store skadevirkninger. Denne behandlingen gis utelukkende av hensyn til at disse ungene skal få et enklere liv. Slik kan også flere hemmende tilstander forebygges, (klemte indre organer, skjelettskader, med mer).
Helsetjenesten i skolen overvåker barns fysiske utvikling. Ved 8-10 års alder drøftes prognoser utenfor gjennomsnittlig vekst med barnets foreldre. Hensynet til barnets praktiske og medisinske utfordringer er, og skal være, eneste vurderingsgrunnlag. Hvis prognosene er bekymringsfulle videre, gjennomføres behandlingen oftest mellom 12-15 år.
Her er det ikke snakk om å gjøre et lite menneske til kulestøter, eller en potensiell basketspiller til en småvokst turner. Vi snakker om å være nær de gjennomsnittsmål som samfunnet er bygd for, uten å behøve NAVs hjelpemidler.
AVSPORING
Å trekke fremtidig idrettskarriere inn i denne vurderingen er en total avsporing. Toppidrett handler om å utvikle den voksenkroppen man ender opp med, slik den er formet gjennom seine ungdomsår/tidlige voksen-år.
Hvis idretten begir seg inn på å ekskludere barn som får en helt normal behandling, bryter vi med målet om en inkluderende idrett. Diskriminering bryter også forutsetningen for offentlig støtte til idretten.
Og hvilke kunstgrep skulle i så-fall forbys? Toppidretten har en drøss elementer som motvirker premisset om like konkurranseforhold. Så her blir det jaggu mange fallgruver.
Jeg skal nøye meg med et sitat fra tidligere menneskerettsdommer Hanne Sophie Greve: ”Den som utestenger enkelte, kan ende opp med ikke å ha plass til noen.” Intervju ”Menneskeverd kan ikke gradbøyes”. http://uter.idium.no/tema6650.tmp/?module=Articles...
PRESSEN SOVER
Utenfor barneidretten har VGs spørsmål adskillig mer for seg. Helt siden før Bosman-dommen, har jeg utfordret sportspressen på å sette seg inn i norsk lov og menneskerettigheter i idrettslige verdispørsmål. Det har de aldri evnet. Når VG nå spør meg/leserne, skal jeg gjerne svare på det også.
(Jeg er ikke jurist, men har både studert og jobbet med juridiske problemstillinger gjennom et langt liv. Som lek tingrettsdommer og rettslig medhjelper i rettssaker, har jeg både måttet lære meg juridisk metode og bevisvurdering).
VALGFRIHET
Menneskerettighetene sikrer ikke alle talentfulle idrettsutøvere rett til å drive toppidrett. Men i samfunn som har toppidrettstilbud, sikrer de ulike konvensjonene alle rett til å bli inkludert i tilbudet. Selv om idrett ikke nevnes spesifikt, dekkes deltakerretten gjennom antidiskrimineringsreglene. Ingen skal forskjellsbehandles. Individuell valgfrihet er kjerneverdien her.
De aktuelle hjemlene fins i EMK (den europeiske menneskerettighetskonvensjonen) og ØSK (konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter). I den sammenheng VG stiller spørsmålet, er også barnekonvensjonen relevant.
Ingen norsk regjering har tatt forbehold om å stenge ute noen grupper i befolkningen da de ratifiserte disse reglene. Dermed gjelder de også for norske idrettsutøvere.
NORSK IDRETT …
… mener åpenbart at idretten tiltrekker seg bermen av norsk ungdom. Dette følger av at idrettsfamilien har utviklet regler i sin selvdømme-ordning som bryter fundamentalt med både folkerett og norsk lov. De har tilrøvet seg livsødeleggende domsmakt uten individuelle rettssikkerhetsgarantier. Imidlertid kan jeg ikke belyse idrettsjussen i denne snutten. Det blir gjort i to tema-artikler om doping-jus og generell idretts-jus på et seinere tidspunkt.
Derimot burde de ressurssterke media opplyst herva; som ville slå mye hardere enn en bortstuet blogg med noen få lesere. Vi har ikke behov for parallelle rettssamfunn som hever seg over rettstatens prinsipper.
MEN AKKURAT …
… i denne saken har idretten håndtert spørsmålet forbilledlig. Barn og barns utvikling er et for alvorlig tema til at det skal vurderes av idretten. De har parkert saken der den hører hjemme, vekstregulering er helsevesenets ansvarsområde.
Så kan man diskutere detaljer i presentasjonen, hvor to flotte jenter har fått medisinske opplysninger spredt for all verden. Men den diskusjonen lar jeg ligge.
***
