Click here to edit social widget

Currently there are no social profiles linked to your account

Image
Text

Jus nr 2:

Idretten forbyr frie ytringer

Idretten undergraver en av demokratiets bæresøyler. Ytringsfrihet gjelder ikke i norsk og internasjonal idrett. Redaktørforeningen er svært kritisk.


Av Terje S. Marøy

Borgerrettsaktivist emeritus

Text


Text

Det er komplett umulig å få svar på hva  norske media mener om ytringsfrihet. Joda, vi skal kunne spotte religioner, håne politikere, kritisere regimer og mye annet. Pressen mener at ubekvemme ytringer som vi misliker må ha særlig vern, men ingen av de jeg har spurt vil mene noe om ytringsfrihet i idrettsbevegelsen. Redaktørforeningen har imidlertid en klar holdning, se nederst.

Men idretten mener at deres medlemmer skal ha særlige innskrenkninger som ikke gjelder resten av samfunnet. Første møte barn har med organisasjonsliv og demokratiske organisasjoner, innebærer altså at de må gi fra seg deler av sin mest dyrebare menneskerett, retten til å ha en egen mening og uttrykke den.


”PARODI”

Å kalle et hopprenn parodi, etter at en ung mann fikk hoppet ødelagt av ujevne forhold, er en type ytring som straffes med 500 sveitserfranc, eller vel 4500 kroner.

”Det er da ikke noe å ta på vei for”?

4500 kroner er ei årslønn i mange land uten ytringsfrihet, og hvor man virkelig trenger den. Verdens despoter kan sitte på sin brede bak og møte menneskerettighetskritikk med et skuldertrekk.

- Ytringsfrihet? Hva er det for slags vrøvl. I vesten straffes bagatellmessige ytringer med opp mot tre millioner kroner (John Terry) i bot for hva man sier på en fotballbane. Da er det klart vi kan straffe hardt noen som på destruktiv måte kritiserer vårt lands ledelse.

Jeg synes jeg hører det.


STRAFFERAMMENE

I strafferetten fins strafferammer for ulike lovbrudd. Idrettsjussen bryr seg ikke om slikt. Derfor kan jeg ikke si noe om hvor strengt ytringer straffes i Norge og nærstående idrettsfamilie. 

Hos oss kan man bøtelegge med 50.000 kroner, 10 årslønner i et utviklingsdiktatur, uten at det regnes som idrettsstraff. Reises sak etter idrettsreglene, fins ingen ramme. Ei heller hvis en utøver i maktunderlegenhet frivillig godtar boten. Litt utagerende festing i skiskytterlandslaget endte med 3x100.000 kroner i bot. Dette gjaldt imidlertid ikke ytringer, uten at det gjør overgrepet mindre.

For ytringer har FA i England, et nærstående demokrati, utstedt ytringsbøter i millionklassen. John Terry fikk tilsvarende snaut tre millioner kroner i bot for ytringer han ble frikjent for i sivil rett.


FRIVILLIGHET FORAN JUS

I en bekymringsmelding tok jeg opp flere punkter rundt idrettens selvdømme i mitt eget forbund (sykkelforbundet) for noen år siden.

Svaret derfra var (avvisende og hånende): Det er frivillig å drive idrett, og da må man innrette seg etter idrettens lover.

(Hån; forbundet hevdet at de lener seg heller på idrettens samlede juridiske ekspertise i stedet for ”useriøst” og ”usaklig vrøvl” fra sitt eget medlem. Kommentar: Om nordsjødykkerne hadde lagt samme naive fagservilitet til grunn etter å ha tapt i høyesterett, ville de ikke vunnet i EMD-Strasbourg og fått erstatning).

Forbundet tar feil: Man kan ikke frivillig velge bort sine grunnlovsfestede rettigheter, og intet maktorgan kan kreve det; (arbeidsgivere, organisasjonsliv, statsinstitusjoner, osv). Skulle sykkelforbundets/idretttens syn vinne fram, så kunne man også tenke seg at andre enn storting, regjering, domstoler fritt skulle lage sine parallelle rettsstandarder og selvjus til grunn for egen virksomhet. Anarki ville nokså fort blitt resultater.


IDRETT EN MENNESKERETT

Idrett er ikke en menneskerett, har jeg hørt i flere tiår. Rent formelt kan jeg avvise det ved at norske regjeringer aldri reserverte seg i forhold til idrettsungdom da de ratifiserte de ulike menneskerettighetskonvensjonene. I idrettssammenheng er særlig EMK, ØSK og Barnekonvensjonen relevante.*)  Ytringsfriheten er også nedfelt i Grunnloven.

*)EMK; Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, gjeldende norsk lov.

*)ØSK; Konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.


Ikke bare er idrett en menneskerett, men det er også en menneskerett å kunne drive sin idrett innenfor de rammer som ligger i norsk lov, herunder menneskerettighetene.


TILLITSBRUDD
Dette er et rammeverk som idrettens selv-dømme har forkastet, altså til øredøvende taushet fra en samlet presse.

Idretten har fått hevd på en selvdømmeordning. Men når denne sprenger samfunnets rammer, er tilliten brutt. Derfor trengs en gjennomgang av dette regelsettet, særlig idrettens strafferett, slik at det som gjenoppstår er demokratisk forankret.

I mellomtiden bør de strafferegler som åpenbart bryter norsk lov suspenderes. I denne perioden bør også alle idrettsstraffer måles mot samfunnets rettsregler før domsorgansene dømmer.


***


HVA MENER PRESSEN?

Å henvende seg til sportsredaksjonene er som å rope i skogen. I beste fall får du et ureflektert kråkeskrik til svar.

Vi spør derfor Norske redaktørforening:

Hva mener dere om at ytringer straffes med bøter i norsk og internasjonal idrett?

Redaktørforeningen svarer slik:


Hei Terje Marøy, og beklager litt sen tilbakemelding


Først og fremst: Takk for betimelig innspill og tips!


Norsk Redaktørforening er en kompromissløs forsvarer av ytringsfriheten på alle samfunnsområder. Jeg er – i likhet med deg – sterkt kritisk til hvordan denne friheten forvaltes på en del samfunnsområder, blant annet innen idretten. Jeg har tidligere sporadisk uttalt meg om blant annet fotballtrenere som har fått bøter eller advarsler for å ha kritisert dommere osv, men eksemplet med Riiber er jo enda mer eklatant. Så er det selvsagt prinsipielt slik at det å delta på det norske kombinertlandslaget (eller et hvilket som helst lag) er en frivillig ting. Men i praksis er jo det bare delvis riktig. Dette er jo for de aktuelle utøverne også et levebrød, og de blir derfor satt under et betydelig press for å innordne seg et regime hvor det er åpenbart at man ikke ønsker at utøverne skal kunne gi uttrykk for egne meninger. Overført til arbeidslivet, hvilket vi nesten kan si at dette dreier seg om, så ville vi aldri akseptert at en arbeidstaker ble straffet for den typen meningsytringer som Riiber har kommet med. Det ville vært i strid både med Grunnloven og med Den europeiske menneskerettighetserklæringens artikkel 10. Derfor mener jeg også at bøteleggingen av Jarl Magnus Riiber er helt uakseptabel.


Når du skriver at pressen «sover», så vet jeg ikke om jeg er helt enig, all den tid sakene jo har vært godt omtalt. Så kunne selvsagt ytringsfrihetsvinkelen vært forfulgt ytterligere, men dette er redaksjonelle valg.


Men jeg noterer meg dette, og skal tenke litt på hvordan vi kan følge dette opp.


Med vennlig hilsen

Arne Jensen

Image
Text

Terje Marøy 

Ansvarlig redaktør | Telefon: 917 02 481

Build your own website
Ⓒ Alle rettigheter forbeholdt
Privacy Policy
Din personlige integritet er viktig for oss. Vi bruker hovedsakelig cookies for statistikk og for å forbedre brukeropplevelsen.
Jeg aksepterer
Mer informasjon