Click here to edit social widget

Currently there are no social profiles linked to your account

Image
Text

TEMPO – millimeter-mål til besvær

Text

Særlig juniorer, triatleter og lange ryttere hemmes av dagens måleregler. Jeg vil ha endringer som kan øke antall temporyttere og gi mer rettferdige konkurransevilkår.


Av Terje S. M.


Text

(Om bildet. Tempo-styret lot seg ikke justere til målereglene, så jeg kuttet. Dermed fikk jeg gult kort i forhold til en annen regel, man får ikke modifisere fabrikkprodusert utstyr. Løsningen ble å bytte til elektrisk gir uten girspake, en uønsket utgift som ellers kunne dekket to begynner-sykler til barnebarna).


***


Gode utstyrsregler bør oppfylle tre krav

1.     Ivareta sikkerhet

2.     Sikre rettferdig konkurranse

3.     Inkludere flest mulig i sporten


Målereglene …

…for temposykler utfordrer de to siste. At de færreste får fasit på sin sykkel før de møter måleriggen ved mesterskap, gir helt unødvendige diskvalifikasjoner. Dessuten er det umulig for den vanlige kvinne og mann å måle millimeters nøyaktighet. En liten bøy på tommestokken, skeive hornhinner, eller vinkel til måleskalaen er nok til å lese en millimeter feil. Måleriggen kan også være en millimeter feil, men den er ubønnhørlig fasit.


Teksten her munner ut i et forslag, som jeg håper blir diskutert i triatlon og sykkelmiljøet. Det er behov for både regelendring og tolkings-/slingringsmonn.


Historikk

Før 1993 var det stort sett fritt fram for sykkeldesign. Den innovative skotske banerytteren Graeme Obree vant VM-gull på Hamar i 1993, og like etter tok han timesrekorden på bane med sin hjemmesnekra sykkel. (Det har ikke gått så bra med denne fremragende rytteren, men det er en annen sak).

Sykkelen hans kunne gitt utvikling mot ustabile og risikable sykler, så derfor var det greit at UCI tok grep og innskjerpet reglementet for hvordan sykler skal være.

Når jeg her foreslår å myke opp reglene, er første steg å se på amatører, særlig de unge som skal gis mulighet til å vise sitt beste i en fortsatt voksende kropp. Men jeg vil også bygge bru til triatletene, som bør få utfordre tempomiljøet med sin egen konkurransesykkel.


Fastlåst?

I miljøet møtes jeg med at dette er UCI-regler vi ikke får gjort noe med. Jeg vil heller hevde at man ikke har ført gode nok argumenter. NCF har foreløpig ikke villet svare på om man kan ha nasjonale tillempninger. Det vil være den enkleste måte å utvikle sporten videre, veien om UCI er mer kronglete.


Det beste beviset for at målereglene er utdatert, fins i triatlon-miljøet. Deres sykler fungerer utmerket til tempo, de kjører tempolignende løp opp mot 20 mil i konkurranse, har ikke måleregler - og det går helt utmerket. Like bra vil det gå for oss temposyklister om målereglene sløyfes. Like forhold for alle og mye mindre administrativt styr. Og ikke minst, folk som har reist 200 mil og tatt fire feriedager for å sykle et løp, slipper å bli avvist ved start.


1: Sikkerhet

Dagens måleregler ivaretar sikkerhet, så jeg skal ikke drøfte dette.


2: Rettferdig konkurranse

Her blir det vanskelig. Mennesker er forskjellige, korte og lange, kort overkropp og lange bein, korte bein og lang overkropp. En sykkel tilpasses den enkelte med millimeter-presisjon. De fleste av oss aktive syklister og triatleter har erfart dette.


Selv er jeg amatør. Men også for meg i kl M65-69 gjelder det samme. I fjor vår sleit jeg fælt på ny-sykkelen. Til slutt hevet jeg hvileputene på styret fire millimeter, og den var perfekt. Jeg kunne konsentrere meg om å trø, i stedet for å vri bort kramper i nakken. Hvis jeg derimot ikke kunne justere ubehaget, ville jeg stilt med handikap, det samme om jeg hadde beholdt manuelle girspaker.


Mange juniorer vokser fortsatt. Det naturlige er å stille sykkelen noen millimeter for hver cm man vokser. Det kan en junior gjøre til styrefremspringet er 75 cm foran senter-linja gjennom kranken. Hvis det naturlige ville vært å flytte styret eller setet en halv cm, er det bråstopp. Da må han i stedet flytte setet fem cm bakover.


Fem cm er kolossalt når vi snakker om millimeter-øvelsen sykkeltilpasning. Dag Erik Pedersen (mine døtres tre-menning) mistet en topplassering i Giro d’Italia fordi mekanikeren hadde stilt sykkelen hans to cm feil på den avgjørende tempoen. (Den gang var målene personlige, så tematikken rundt dagens måleregler var uaktuell).


Nettopp grensesnittet byr på ubehag og vanskelige valg. Syklister over 190 cm får fem ekstra cm å gå på. Men flere sliter fælt med å måtte tilpasse seg. Å flytte setet bakover, kan gi mindre kraft (varierende fra person til person og teknikk). Skulle tro at en syklist på to meter må trekke setet svært langt tilbake, ugunstig for produksjon av pedalkraft. At man ikke tar hensyn til slikt, skyldes formodentlig at middelhøyden i de dominerende sykkelnasjoner er lavere enn i Nord-Europa, hva vet jeg.


Tenk deg en junior med drøm om å bli topprytter. Passer han ikke sykkelmålene, kan han/hun være fratatt muligheten til å vise sitt beste i en periode der lagene ser etter de beste talentene. Men også seniorer og veteraner kan frarøves muligheten til å dokumentere kjørestyrke. Ingen fare for oss 70-åringer, men potensielt ødeleggende for dem som skal leve av å sykle.


3: Inkluderende

Overordnet gjelder at gode tempoegenskaper er inngangsbilletten for alle med ambisjon om profesjonelt toppnivå. Uten dokumentert kjørestyrke tør ingen satse på deg, så du får ikke vist deg fram.

Unntaket er noen få spesielt kjappe spurtere og noen flere som viser ekstreme klatreferdigheter. Men disse må også dokumentere kjørestyrke i unge alder. Er du frakjørt før spurten eller bakken, får du ikke benyttet din ekstremferdighet. Så det å kjøre optimalt på tempo kan avgjøre fremtiden for ellers fremragende unge ryttere.


Dette er i seg selv et argument for at sykkelen skal tilpasses utøveren, ikke omvendt.


Sykkel er dyrt. Selv måtte jeg legge opp som 18-åring fordi jeg var fattig. I en sykkelfamilie vil det bety enormt om en innkjøpt temposykkel kan arves. Men slik reglene er nå, er det ikke en gang sikkert at sykkelen kan følge eieren gjennom junior til senior-klassen.

For de fleste er 50.000 kroner (+ -) en enorm sum før man plukkes opp av et lag med økonomisk styrke. Det er jo omtrent et halvt studielån.


Triatlon har ikke måleregler. Disse utøverne har utmerkede sykler som kan bomme en litt på tempo-målene. Under veteran-nm (2018) fikk en kvinne startnekt, fordi styret ikke lot seg justere de siste to millimeterne. (Litt frekt kunne jeg si at hun skulle startes av en dop-utestengt utøver, som selv fikk beholde resultat fra rittet han ble tatt i, og som fikk sykle internasjonalt til han ble idømt to års utestengelse. Er to millimeter verre enn brudd på dopreglene)?


Her støtte kvinnen på et spesielt problem, sykkelstyret kunne ikke justeres inn til grensen. Jeg har samme sykkel. Siden man måler til fremkant av girspaken, måtte jeg kjøpe elektrisk gir til nesten 20.000 kroner, tilsvarende to gode begynnersykler til barne-barna mine. Hvor inkluderende er slikt? Ingen bruker gir-spaken som håndtak.


For øvrig …

… bør det være et mål i all idrett at vi gir tilbud på tvers av grenene. En triatlon-utøver må få lov til å konkurrere løp i friidrettsmiljøet, svømming i svømmemiljøet – og sykling i sykkelløp. Dette er en trippel-vinn-stilling, som letter overgang idretter i mellom om man finner seg bedre til rette på en annen arena. Når en orienteringsløper (A. Vangstad) etter skade blir toppsyklist, og en fallskjermjeger etappevinner i Tour de France (D.O.Lauritzen), kan også en triatlet bli det samme om han hopper over. I min klubb, Follo Sykkelklubb; er triatlon en likestilt aktivitet. Men mine klubbvenner risikerer stopp i tempoløp, som er midt i smørøyet med hensyn til sykkeldisiplinen i triatlon.


(At triatlon-elementer bør inn i all utholdenhetstrening, er en side jeg ikke vil ta opp her).


Produsentene …

… og forhandlere har også en hel del å gå på. Så lenge målereglene er som nå, er et minstekrav at de kan fortelle om sykkelen de skal selge kan brukes i ulike øvelser. Det gir mulighet til å justere oppsettet eller velge annet merke.


Så, dermed over til mitt …


FORSLAG TIL NYE MÅLEREGLER I NASJONALE RITT

1.     Sadelspissen skal ikke krysse senterlinja gjennom kranken. Dermed er hovedhensynet til sikker posisjon dekket.

2.     Vinkel mellom over-/underarm skal gis slingringsmonn mellom 100-120 grader (eller hva nå ekspertisen mener er fornuftig). Det sikrer god styring. Sadelen skal ha minimums- og maksimums lengde, for å hindre at man inntar ekstreme posisjoner underveis i løpet.

3.     Girspakene måles ikke, noe som igjen gir bedre slingringsmonn underveis i den kroppslige utviklingen.

4. Om dagens regler skal beholdes, bør det være et rimelig rom for nøyaktighet. F.eks bør måleriggen ta høyde for en halv centimeter både for styre- og seteposisjon. Dermed kan man måle/justere inntil en halv cm feil uten å bli disket. (En form for gult-kort-varsel som må utbedres før deltakelse i internasjonale ritt, me som ikke får konsekvenser nasjonalt).


Vanskeligere trenger det ikke å være. Jeg oppfordrer både sykkel- og triatlonmiljøet til å diskutere dette, og komme opp med en løsning som er optimalt for både å inkludere utøvere og utvikle sporten.


Jeg sitter ikke på fasit, og nøyer meg med å kaste hansken - i håp om at noen tar den opp.


***




Image
Text

Terje Marøy 

Ansvarlig redaktør | Telefon: 917 02 481

Build your own website
Ⓒ Alle rettigheter forbeholdt
Privacy Policy
Din personlige integritet er viktig for oss. Vi bruker hovedsakelig cookies for statistikk og for å forbedre brukeropplevelsen.
Jeg aksepterer
Mer informasjon