UEFA MENER DE KAN STRAFFE SIVILE ...
... i et hvilket som helst europeisk land. Å bøtelegge en tilskuer for ordensforstyrrelse, flytter grensene for idrettens straffejustis, uten parlamentarisk godkjenning, og uten rettssikkerhetsgarantier. Dette har jeg varslet norsk idrett og norske myndigheter om.
Av Terje Marøy, sportsvakta.no
Idrettens selvdømmeordning går allerede i dag for langt, og er for lengst hinsides parlamentarisk kontroll. Idretten kan på egenhånd ilegge sine medlemmer, også barn, livsødeleggende straffer uten rettssikkerhetsgarantier.
UEFA utvider nå rammen for selvdømme, til også å gjelde vanlige tilskuere uten tilknytning til idretten. Dermed brytes enda en grense.
Dette er en så stor endring at jeg har varslet ansvarlige innen idrett, politikk og påtalemyndighet om saken.
I forhold til annet grums innen idrettsjussen, er banestormersaken i Madrid en parentes. Men prinsipielt er den grensesprengende.
Varsliingsbrevet er i sin helhet gjengitt nedenfor:
Terje Salhus Marøy
Ellingsrudlia 27
1400 Ski
tema@online.no
+47 91702481
NIF v/idrettspresident Berit Kjøll, nif-post@idrettsforbundet.no
NFF v/fotballpresident Terje Svendsen, nff@fotball.no
Riksadvokat Tor-Axel Busch, postmottak@riksadvokaten.no
Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande, postmottak@kud.dep.no
Justisminister Jøran Kallmyr, postmottak@jd.dep.no
Ski, 11. 06. 2019
Blindkopier til flere
Skjermbrev:
Varsling om prinsipiell utvidelse av idrettens selvdømme. Personer utenfor idretten kan bøtelegges for ordensforstyrrelse, av idretten selv, i alle europeiske land.
Uten parlamentarisk behandling, er det i Norge politisk konsensus for idrettens selvdømme-ordning. Professor Henning Jakhelln og jeg samarbeidet midt på 90-tallet om flere artikkelserier om temaet, hvor vi advarte sterkt mot en uheldig utvikling vi den gangen bare så konturene av. I dag har idretten tatt seg grovt til rette på sivil- og strafferettens område. Selvdømmet kan ilegge utøvere og lagsmedlemmer livsødeleggende straffer, uten øvre strafferammer, for forhold som ikke er straffbare ellers i samfunnet.
UEFA utvider selvdømmet
Under Champions League-finalen i Madrid, stormet den amerikanske undertøysmodellen Kinsey Wolanski banen. For dette er hun ilagt en bot på 15000 Euro. Anmelder, etterforsker, anklager og dommer er UEFA med hovedkontor i Sveits.
https://www.dagbladet.no/sport/kommer-med-advarsel...
Men; Wolansky var tilstede som tilskuer og sivilperson, uten tilknytning til verken UEFA eller de involverte klubbene. Dermed er hun beskyttet av Spanias straffelov og EMK. Strafferettspleie skal utøves av politi (forelegg), eller påtalemyndighet og domstoler (dom) etter adekvat juridisk forsvar.
Wolanskys stunt er utvilsomt en ordensforstyrrelse som kvalifiserer til en strafferettslig reaksjon, særlig på grunn av at uro rundt fotballkamper har medført utagerende oppførsel (hinsides det Wolanski begikk). Behovet for disiplin rundt slike arrangementer er åpenbart til stede, men det er ikke idretten som skal straffe en slik hendelse.
Selvdømmet UEFA utfører i Spania, vil skape presedens også i Norge og alle andre europeiske land. En slik utvidelse av retten til å bruke tvangsmidler, bør ikke skje uten parlamentarisk forankring i hvert enkelt land.
Menneskerettigheter i sine statutter
FIFA er så langt eneste internasjonale forbund som har innført menneskerettighetene i sitt charter. Dette er både UEFA og NFF bundet av. Med denne boten utfordrer UEFA også fotballens egne statutter.
Forventet handling fra Norges side
NIF/NFF:
Med dette varselet er det norsk idrett som får mulighet til å rydde opp overfor UEFA. Idrettspresident Berit Kjøll markerte seg i valgkampen sin som en person som ville bekjempe uheldige sider ved internasjonal idrett. Selvdømmet er kanskje det mest ekstreme i idrettens bakgård.
Denne saken er bare en parentes mot mye annet under idrettens selvdømme. Men det representerer et viktig prinsipp, utvidelse av idrettens domsmyndighet til det øvrige samfunn i alle europeiske land.
Derfor ber jeg NIF og NFF ta opp denne saken på prinsipielt grunnlag i internasjonale fora, i første omgang med UEFA, deretter besørge at selvdømmet holder seg innenfor idrettens domene.
Regjeringen …
… , ved kulturdepartementet og justisdepartementet, bør initiere en debatt i stortinget; både for å legitimere idrettens selvdømme, og samtidig gi rammer for hvor langt selvdømmet skal kunne strekkes.
I den debatten må man se til hvilke rettssikkerhetsgarantier andre borgere nyter godt av, både i henhold til straffe- og sivilretten, og i forhold til Barnekonvensjonen, EMK og ØSK.
Hittil har det politiske miljøet stilt seg nokså likegyldig til spørsmålet, siden organisert idrett er frivillig. Men norsk idrett er også et statsfinansiert monopol, hvor foreldre i dag må akseptere at deres barn fratas rettsvern mot potensielt livsødeleggende straffemetoder, uten rettssikkerhetsgarantier. (Det faller for langt å gå i detalj i et varslingsbrev som dette). Tilsvarende mangel på rettsvern gjelder også voksne.
Frivillighet er et dårlig argument for å frata folk juridisk vern. I hvilke aktiviteter i arbeidslivet eller sivilsamfunnet ellers, skal man også akseptere at frivillighet er et argument for å tape rettsvern?
Jeg konstaterer for øvrig at all annen ideell virksomhet i Norge klarer å drive sin virksomhet innenfor normale disiplinærreglementer, uten å kreve særlige strafferegler, som sågar er tvilsomme, sett både mot norsk lov og overnasjonale konvensjoner.
Lukket kultur
Idretten har i flere årtier vegret seg mot å diskutere rammene for sin selvdømme-ordning, som rammer barn ned til 15 år.
Straff for ytringer gis nå i sjusifrede kronebeløp, selv om ytringsfrihet er en bæresøyle utenfor idretten. Høyeste straff i Norge så langt vil ikke NIF svare på, men de har ingen øvre ramme for ytringsstraff.
Straff for å skade idrettens anseelse (hva nå det er) har ingen øvre ramme, men er i Norge foreløpig stoppet ved seks-sifret reaksjon.
Straff inntil 50.000 kroner, kan i Norge ilegges administrativt lokalt, uten at det en gang defineres som idrettsstraff. (Innpå halve studielånet eller hele borteboerstipendet).
NIF nekter å redegjøre for den parlamentariske hjemmel for grenseløse straffer.
NIF nekter innsyn i rundskriv eller annet materiale som skal veilede lavere ledd i utøvelse av idrettens straffelov. De nekter sågar å svare på om slik veiledning finnes.
Idrettstinget avviste nylig forslag om en intern påtaleenhet, som i det minste ville gi lik reaksjon på beslektede regelbrudd.
NIF nekter å svare på om de er forpliktet til å følge internasjonale dommer mot norske utøvere; tilsvarende en million kroner i bot for å kalle fotballedere for pamper…
… og mye annet rart.
Blindkopier
Jeg er lekmann og en juridisk ”inkjevetta”. Derfor vil kopi av dette brevet gå til jurister/idrettsledere som jeg gjennom livet har fått tillit til. Målet med slike kopier er å bygge et faglig press mot idretten og dens politisk ansvarlige, dersom et varsel fra meg ikke utløser noen reaksjon.
Brevet blir også publisert på min blogg - sportsvakta.no .
Erfaring av å slåss mot vindmøller
Som det fremgår ovenfor; tidligere forsøk har falt døde til jorden, oftest uten svar.
Den gangen jeg fikk svar fra Norge Cycleforbund, var reaksjonen at de i stedet for å evaluere rekkevidden av selvdømmet, heller ville lene seg på idrettens samlede juridiske ekspertise, enn å lytte til ”useriøst”, ”usaklig vrøvl” fra sitt eget medlem. En slik servil holdning til jus, ville være utenkelig eller i samfunnet. Uten sammenligning forøvrig, nordsjødykkerne ville aldri fått erstatning om de hadde lenet seg til en avgjørelse fra landets ledende juridiske ekspertise i Norges høyesterett. (Jeg var rådgiver og dugnadsarbeider i den saken i 12 år).
Maktutøvelse på alle nivå, er på sitt beste år den utfordres – og derigjennom utvikles. Så også i idretten.
Med vennlig hilsen
Terje Salhus Marøy (sign)
Stigmavakta.no
Sportsvakta.no
Veteransyklist M65-69
Menig medlem og i perioder tillitsvalgt i flere idrettslag gjennom mer enn 60 år
Pensjonist/menneskerettighetsaktivist emeritus
