​Slå ring rundt Sergej Ustiugov!

WADA ønsker å fremme rein idrett ved å ta jukserne. Underveis går de ikke av veien for selv å jukse med grunnleggende rettsprinsipper.

Den fantastiske skiløperen Sergej Ustiugov er åpenbart ikke helt i balanse lenger. De siste årenes mistanker om doping preger ham på hver eneste pressekonferanse. Har du dopet deg? Hvordan ser du på en ny utestengelse? En endeløs rekke av formålsløse medie-spørsmål og rettslig usikkerhet har fått treneren hans til å advare mot at dette blir for mye for en enkelt mann.

Joda, selv russerne innrømmer at det har vært systematisk doping i deres idrett. McLaren-rapporten har sørget for at de russiske forbundene og det russiske flagget har vært fraværende i mange mesterskap. Enkeltutøvere er nektet deltakelse. Sergej Ustiugov og flere ble nektet OL-deltakelse, og Norge fikk oppleve tidenes medaljefangst i siste OL

Den utskjelte OL-presidenten Thomas Bach uttalte for noen år siden: - Vi kan ikke holde et lands innbyggere kollektivt ansvarlig for myndighetenes handlinger, sa han (sånn cirka). I media-koket på den tiden var han blant de få som holdt hodet kaldt. Men før OL 2018 i Pyeong Chang bøyde også han seg for presset. Norge, selvforherlighetens fyrtårn, lå selvsagt i front også her.

Idrettens selvdømme er ikke demokratisk forankret
WADAs eksistens er tuftet på ønsket om rein idrett. Men deres charter har fra dag én vært et effektivt hinder for at så skal skje. Det såkalte "objektive ansvaret" gjør det straffbart å ha et forbudt stoff i kroppen, nærmest uansett grunn.

Slik kan organisasjonen sole seg i ulykken over utallige utøvere som er tatt for doping og dømt i idrettens egne organer, med minimale rettssikkerhets-garantier. Millioner av utøvere er hverken kunnskapsmessig eller praktisk i stand til å etterleve et slikt ansvar, det er umulig for dem å vite hva de spiser, og de færreste har kontrollmuligheter i forhold til lista over forbudte stoffer. Men med "objektivt ansvar" slipper WADA å etterforske grundig, og de får dømt siste leddet i dopingkjeden, utøveren. Systemet bak har gått fri i flere årtier, inntil man har begynt å se til Russland, men da med en ny vri. Utøveren er fortsatt skyldig, selv om det er myndighetene/bakmennene som er avslørt for juks.

Etter norsk og internasjonal rett skal ingen kunne dømmes uten lov. Idretten har aldri bedt om lovgivers (Stortingets) adgang til å utvikle egne straffelover, og Stortinget hare heller aldri gitt en ubegrenset adgang i foreningsretten til slike straffelover. For meg som legmann er det åpenbart at jeg aldrt ville stemt for lover med livsødeleggende potensiale uten rettssikkerhetsgaranti. (I en annen artikkel vil jeg belyse at selv dommer for ytringer er uten øvre bøteramme).

Sabotasje skal egentlig gi straffefrihet i dopsaker, og man tenker på sabotasje av konkurrenter. Men en vesentlig del av sabotasjen kan åpenbart skyldes at bakmenn doper sine egne utøvere. Det gir både heder, ære og store inntekter til miljøet bak. Går det galt - rammer det utøveren og bare dem; det være seg om utøveren er vitende eller uvitende.

Grunnleggende menneskerettigheter blir brutt, ofte med begrunnelse i at det ikke er en menneskerett å drive toppidrett. Premisset er feil. Menneskerettighetene sikrer ikke at det drives toppidrett i alle land, men der toppidrett fins, skal alle gis samme mulighet til å jage sin drøm og utøve sin interesse/yrke. Doping-arbeidet er sågar underlagt en egen folkeretts-konvensjon. Allerede her er et signal om at doping-organisasjonen bør skjele til den alminnelige rettsorden når de skal (for)dømme noen. Hverken FN eller andre konvensjons-myndigheter kan vedta konvensjoner i strid med sine overordnede menneskerettighetskonvensjoner. 

Ellers er det sentralt at den enkelte stat har handlingsplikt når den ser menneskerettigheter brytes. Så langt har hverken Norge eller andre stater utfordret idrettens selvdømme.

Den europeiske menneskerettighets-konvensjonen (EMK) og tilsvarende, legger avgjørende vekt på rettferdig rettergang. I alle siviliserte lands rettslære har man forlatt prinsippet om individuelt objektivt ansvar og kollektiv skyld. Du er ikke skyldig, selv om du er jøde, farget eller funksjonshindret; eller uforskyldt uvitende idrettsutøver.

En annen del av prinsippet "rettferdig rettergang" ("fair trial") er et avklart partsforhold. Når du som tiltalt møter i et domsorgan, skal du vite hvem motparten er. Motpartens representant skal ha  fullmakt til å fullføre saken. Johaug-saken (som jeg ikke skal belyse her), viser godt idrettens fullmakts-kaos. Påtalemyndigheten vant saken og aksepterte dommen. Therese fikk en streng dom, (som etter min mening brøt proporsjonalitetsprinsippet, også en menneskerett, men det får hvile her).

Da brøt en annen part (FIS) inn i sakskomplekset, og anket for å få en enda strengere dom. Det skulle tatt seg ut om justisministeren vår hadde overprøvd Riksadvokaten i en avklart dom, med krav om at dommen skulle ankes, fordi den ikke passet med regjeringens politiske linje. Men, slikt er helt greit i idrettens verden. Et minimum i fremtidige saker, må være at parts-representanten innhenter fullmakt fra alle berørte parter på anklagerens side.

Idrettens høyeste domsorgan CAS ...

... har vurdert McLaren-rapporten. CAS fastslo at den beviste systematisk juks, men den var ikke egnet til å dømme utøvere individuelt. Dermed beholdt russiske langrennsløpere sin trippelseier på fem-mila i Sotsji. Likevel ble russiske løpere utestengt i 2018-OL, også Sergej som det ikke har heftet individuell mistanke ved.

Så trenerte russiske myndigheter utleveringen av materialet fra RUSADA (det russiske antidoping-organet). Da materialet omsider kom, sterkt forsinket, viste det seg at dette også var manipulert. Dermed har man fattet nytt vedtak; russiske utøvere som ikke er en del av McLaren-rapporten skal få delta. De øvrige må bevise sin uskyld. Denne beslutningen hylles i norske media, men er dypt bekymringsfull.

Sergej har allerede sonet en straff som i seg selv kan ha vært urettferdig, for det er ikke opplyst noe som helst om at han har vært del av russisk dopingkultur. I tillegg har han både under trening og konkurranser vært så mye i Vest-Europa at han ligger svært nær vårt eget anti-doping-regime. Ett er i hvert fall sikkert, han har ikke hatt noe som helst med de nye manipulasjonene å gjøre.

Hvor er da rettferdigheten i at han skal utestenges på ny? Er virkelig prisen for rein idrett, at idrettsutøvere fra et system vi misliker, skal ofres uavhengig av individuell skyld?

La meg minne om at begrepene "rettshaveri" og "rettshavari" bare ligger et tastetrykk unna hverandre, begge like forkastelige som styringsnorm.

Objektivt ansvar utenfor individuell rekkevidde

Jeg nevnte innledningsvis at det er urimelig å pålegge idrettsutøvere objektivt ansvar for doping-forseelser. Bare noen korte kommentarer.

1. WADA-koden fins bare i to originale språk-varianter, fransk og engelsk. Resten er mer eller mindre nøyaktige oversettelser. Det juridiske utdraget i Johaug-saken avslørte at en kvinnelig ungdomsbryter fra et Øst-Europeisk land ble ilagt streng straff etter å ha drukket te fra drikke-buffeten i utøverhotellet. Jenta kunne ikke spansk eller det latinske alfabetet. Om hun hadde kunnet det, ville hun trolig forbundet coca med Coca Cola, ikke snev av coca-blader. Hun ble hardt straffet; en karriere ble lagt i grus før den var skikkelig påbegynt, med varige konsekvenser for stipend og studieplasser.

2. Ingredienser i alle typer medisiner skal sjekkes. Jeg sjekket selv clostebol (Johaug) og fikk ikke varsel, fordi det ble skrevet med "k" i Norge. Forbudte medisiner har ulik stavemåte fra land til land, noe som vanskeliggjør kontroll av nødvendige medisiner; (de fleste dopingpreparater er jo utviklet til medisinsk bruk). Og de er definert med ulike skrifttegn. Tenk selv, du er i Russland eller Kina og blir akutt syk. Du trenger behandlingen, men kjenner hverken russiske eller kinesiske skrifttegn. Like fullt kan du dømmes.

3. Millioner av utøvere holder til i fattige land. Tilgang på internett er mangelfull, personlige datamaskiner og moderne mobiltelefoner fins knapt. De er helt avhengig av de opplysninger de får fra sitt støtte-apparat, som på sin side har økonomiske interesser i sportslig suksess. Utøveren blir straffet hvis det går galt. Systemet kan jukse videre med andre utøvere.

4. Milioner av utøvere lever i land med dårlig tilgang på livsnødvendige medisiner. Ofte gis medisiner uten tilfredsstillende innholdsfortegnelse. Enkelte ganger gis bredspektrede medisiner med flere virkestoffer for en rekke lidelser, og du kan håpe at ett av dem virker for din sykdom. Kontroll er umulig der du er når du blir syk. Dette rammet en norsk vektløfter med ugandisk opprinnelse. Påtalemyndigheten brydde seg ikke om etterforske omstendighetene, analysen ga skyld uansett.

5. Martin Johnsrud Sundby ble dømt for å ha tatt for stor dose av et lovlig preparat. Han er langrennsløper og har hverken farmasøytisk eller medisinsk kompetanse. Hverken han, en kenyaner, russer eller koreaner i tilsvarende situasjon har mulighet til å opponere når de medisinske ekspertene forteller hvor stor dose som skal legges i blandingsapparatet. Like liten mulighet har enhver av oss til å vurdere om legen doserer vår egen kreftmedisin riktig, eller en hvilken som helst medisin. Likevel ble Martin dømt og utestengt. Her tok skiforbundet ansvar for sin egen feil og betalte for inndratte pengepremier som fulgte dommen. I et annet land kunne utøveren gått konkurs, uten en gang å ha fått pengene som for lengst vil være spredt i støtteapparatets baklommer.

Jeg mener oppriktig at mennesker som forsvarer objektivt individuelt ansvar, som er forkastet i alle siviliserte lands rettsorden, ikke har forstått rettsstatens verdisyn. At dette dras inn i vår viktigste frivillige organisasjon, og blir barn og unges første møte med en rettsorden utenfor seg selv, bekymrer meg dypt. I et større perspektiv kan slikt true demokratisk utvikling. Hvorfor skal ikke et diktatur/etnokrati kunne bryte menneskerettigheter for å sementere sin egen gruppes makt, når hele den siviliserte verden kan bryte grunnleggende menneskerettigheter for noe så lite viktig som - idrett?

Slå ring om Sergej Ustiugov!
Så da gjentar jeg, slå ring om denne dypt seriøse utøveren, som har skapt et livsverk gjennom hardt arbeid i 15 år. Uten bevist skyld har han allerede sonet for misgjerninger andre begikk for seks år siden – altså i en tid da tilsvarende sivile forbrytelser ville vært foreldet.

Rettferdighet er også evnen til å si NOK!

***