Europarådet vil sikre utøvernes rett

Europarådet vedtar og forvalteer menneskerettighets-konvensjonene i Europa. Nå gjennomgår de idrettens regelverk for å sikre at også utøverne får samme rettsvern som andre europeere tar for gitt.

I denne altfor lange, men grundige,  artikkelen fins disse mellomtitlene:

EUROPARÅDET

ANTI-DOPING-KONVENSJONEN OG MENNESKERETTIGHETS-KONVENSJONER

o   EMK

o   Proporsjon

o   Rettferdig rettergang

o   ØSK

o   Barnekonvensjonen

JURIDISK FUNDAMENT

ANDERS SOLHEIM

 THERESE JOHAUG

«UKJENT» UTØVER

MARTIN JOHNSRUD SUNDBY

RUTH NANOZZI KASIRYE

OFFENTLIGE DOMMERE

NY TID

***

Europarådet har valgt å se på idrettens antidopingarbeid. Formålet er å sikre at utøverne får rettferdig rettergang  i tråd med de universelle menneskerettightene. Jeg har ikke detaljene i prosessen – hverken omfang eller status. Derfor blir mine betraktninger generelle, med konkrete eksempler.

Det har skjedd mye urett i idrettens domsystem. Den største uretten – grensende til rene justismord – skjer i den nedre delen av skalaen. De virkelige synderne får mer som fortjent. Når ressursene brukes på småsaker, blir det mindre igjen til reell dop-kamp.

KONSEKVENSER

Rett eller feil dom, konsekvensene blir de samme. Doping håndteres i media ogden offentlige debatt adskillig mer fordømmende enn drap. Det er så skam-belagt at den dømte har svært få muligheter til å reise seg igjen.

Dommen betyr at all støtte og sponsorpenger blir borte. Idrettsstipender, som for mange er selve grunnlaget for studier, blir borte. Bøter og inndragninger kan ruinere. 

Og idrettsgleden blir borte hvis du i en kort karriere kan konkurrere igjen etter soning. Jeg kjenner hverken Martin Johnsrud Sundby eller Therese Johaug. Gad vite hvordan de innerst inne taklet fordømmelsen fra omgivelse, folkegrumset og konkurrentene de siste åra av karrierene sine. Ruth Kasirye kjenner jeg heller ikke, men jeg har lest at hun tok saken svært tungt. Karrieren hennes var over - uten at saken ble etterforsket før dom falt.

Det gjelder i brudd på dopingreglementet som i andre forhold i livet; du skal få som fortjent, men heller ikke mer.

EUROPARÅDET

Jeg har ikke detaljene i prosessen – hverken omfang eller status. At nettopp denne organisasjonen er involvert, gir imidlertid arbeidet solid juridisk tyngde. Europarådet forvalter den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) – med Menneskerettighetsdomstolen EMD som dømmende organ. Dommer derfra står over de enkelte medlemslands høyesteretter.

Norge er dømt i flere saker, som har ført til at Norges Høyesterett har måttet justere rettspraksis. Selv var jeg i 13 år involvert i Nordsjødykkersaken, som måtte til EMD for å få slått fast statens erstatningsansvar overfor skadde nordsjødykkere https://stigmavakta.no/b/statens-og-oljenaeringens-synder-mot-dykkerne . Seinere er et flere barnevernssaker hvor EMD har gitt norske domstoler juling.

ANTI-DOPING-KONVENSJONEN OG MENNESKERETTIGHETS-KONVENSJONER

Anti-doping-arbeidets sterkeste juridiske forankring ligger i denne konvensjonen som trådte i kraft 1. februar 2007

Nye konvensjoner kan ikke stride mot andre og overordnede konvensjoner; som EMK, Konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), Barnekonvensjonen, Kvinnekonvensjonen, og flere andre.

EMK ...

... skal sikre grunnleggende rettigheter på en rekke samfunnsmessige og personlige områder, bl.a rettssikkerhet. EMK er også norsk lov. Særlig to områder er utfordret av norsk og internasjonal idrett;

• forholdsmessighet mellom handling og straff (proporsjonalitetsprinsippet)
• rettferdig rettergang

Proporsjon:

Idrettsutøvere må tåle straffeutmåling uten definert øvre strafferamme for forhold som er bagatellmessige eller ikke straffbare ellers i samfunnet.

Ytringer  har vært straffet med sekssifrede bøter. Norge ligger lavere enn England – men er på vei oppover.

Ulovlige stoffer kan straffes med lang utestengelse og bøter, uavhengig av omstendighetene rundt forseelsen. Verst i så måte er Adrian Mutus sak – der en bot på 140 millioner kroner ble stadfestet av CAS – idrettens høyeste domsorgan. Forbrytelse – han sniffet kokain på en privat fest. Dårlig gjort selvfølgelig – og straffes med forelegg etter strafferetten. Men straff tilsvarende årsbudsjettet til flere eliteserieklubber - målt mot allmenjussens proporsjonalitet?

Rettferdig rettergang ...

... utfordres på flere måter.

• Det er grov ubalanse i maktforholdet mellom organisasjoner og utøver. En utøver som ikke underkaster seg, kan miste både landslagsplass, idrettsstipend og karriere.
• Advokathjelp er ingen selvfølge. Å føre en sak i CAS i Sveits er umulig for nær 100 prosent av utøverne - uten fri rettshjelp. Dessuten er man sjanseløs om man skal prosedere selv mot juridiske eksperter.
• Sakene kan kjøres uten avklart partsfullmakt. Om en «aktor» godtar en avgjørelse, kan en annen organisasjon anke avgjørelsen; som i Johaug-saken: Hun ble dømt til knallharde og uproporsjonale 13 måneders utestengelse. Da intervenerte ny sakspart – FIS – og anket. FIS hadde dessuten forhåndsdømte henne til hard straff før etterforskningen var påbegynt.
• Objektivt straffeansvar betyr at du kan straffes uten at du med viten og vilje har havnet i den straffbare situasjonen. Har du spist forurenset kjøtt er det din feil. Her har vi fra norsk idrett et eksempel som viser at fattige også her stiller bakerst. Før OL i 2018 var norske skøyteløpere på treningssamling i Kina. En kostholdsekspert skulle passe på at våre løpere ikke spiste mulig forurenset mat. Utøvere fra andre land på samme sted, måtte pent nøye seg med maten de ble servert.
• Individuelt objektivt ansvar har havnet på jussens skraphaug i alle siviliserte land – men ikke i idretten.

ØSK ...

... er også norsk lov. Den skal sikre at utøverens økonomiske rettigheter blir respektert – og den sikrer rett til å utøve idrett (og andre kulturaktiviteter). Konkurstruende bøter og utestengelse for handlinger som i strafferettslig forstand er bagateller, er klart i strid med konvensjonens formål.

Det betyr ikke at det er fritt fram. Bevisst doping er juks, som underslag, bedrageri, innsidehandling med aksjer og annen tarvelig adferd. I samfunnet ellers gir dette reaksjoner, ofte i form av suspensjon og oppsigelse/avskjed om forholdet stadfestes. I grove tilfeller medfører slik adferd utestengelse fra yrket; en straffedømt advokat mister bevilling.

MEN – det kreves en grov synd før de hardeste straffene tas i bruk. I dopingreglene og andre deler av idrettens disiplinærreglement, savner jeg et større spenn. En filmet straffesituasjon i fotball gir gult kort om den oppdages, selv om den har langt større konsekvenser for konkurrentene enn feil sårsalve; jfr en mesterskapsfinale.

Jeg savner bruk av gule og røde kort før man går til bøter og utestengelse.

Barnekonvensjonen ...

... skal sikre at barn og unge under 18 år ikke skal utsettes for vilkårlig eller uproporsjonal behandling. Eksemplet med den unge vektløfteren – nedenfor – er soleklart brudd på denne konvensjonen, (med forbehold om at hun var under 18 år på test-tidspunktet), samt brudd på EMK og ØSK.

JURIDISK FUNDAMENT

Det er altså et solid juridisk fundament som idrettens selvdømme har utfordret, og som har ført til ulykke for mang en seriøs idrettsutøver.

Ideelle organisasjoner har ofte til felles at målsettingene deres er fine, som det er massiv enighet om – og som dessverre medfører at kritiske røster ikke når frem.

Tyngden av den tause majoritet føles knugende for den som ligger nederst. Kampen for rein idrett er ikke tjent med at hardt arbeidende ungdom skal ødelegges for uaktsomme bagateller.

ANDERS SOLHEIM ...

... fra Antidoping Norge har vært en av pådriverne i denne saken. Jeg skulle tro at han har rike erfaringer fra en rettspraksis som har vært alt for lemfeldig med rettssikkerheten.

Det er kun domstolene som kan begå justismord. Det er kun idretten selv som kan begå overgrep innenfor idretts-«jussen». https://sportsvakta.no/b/norsk-idrett-utfordrer-rettstatens-verdigrunnlag

Jeg vil nevne fire saker.

THERESE JOHAUG

Joda, hun brukte en sårsalve som inneholdt clostebol – et forbudt stoff. Men var dette doping? NEI – dette var en tabbe, et hendelig uhell uten prestasjonsfremmende effekt. (Uten at det hadde relevans for saken, kan jeg opplyse at mitt søk på clostebol samme dag ikke ga treff i dopinglista. Det skyldtes at stoffet var skrevet med k på norsk – klostebol. Tilsvarende kan være på mange ulike språk – der stoffet sågar er beskrevet med andre typer alfabet eller skrifttegn).

I sivilsamfunnet ville halvannet års utestengelse fra arbeid vært aldeles ute av proporsjon, helt hinsides. Mange har ment at doping også bør føre til sivil straff. Denne saken hadde blitt blankt avvist av retten. Om den hadde blitt behandlet – ville hun blitt blankt frifunnet. For – det fantes ikke noe motiv, ingen skade og heller ingen fordel i saken. Kort og godt – ingenting å bruke ressurser på.

Men – idretten brukte mye ressurser – og hun fikk saken grundig etterforsket. Etterforskningen viste at hennes forklaring stemte. Det var ingen mistanke om bevisst doping – og nivået – nær null – ga ingen fysisk fordel. Munnsårene kunne enhver se i samtidige intervjuer.

Viktige elementer her var at både hennes blod- og steroidprofiler hadde vært rene i hele hennes den gang 9-årige internasjonale karriere. Hun hadde sågar frivillig blitt med på utvikling av steroid-profiler før disse ble en del av anti-doping-verktøyet. Det absurde er at verktøy som blir utviklet for å ta dopere – ikke samtidig brukes til å frikjenne.

Mange folkedommere har imidlertid fortsatt å tvære på at hun nok har vært dopet – og at det var noen rester igjen i kroppen. Men man skal være usedvanlig lite orientert om man skal fordele skyld på det grunnlaget.

·      Therese har vært underlagt et strengt testregime i hele sin karriere.

·      Hun måtte til enhver tid være klar for dopingtest – og varsle hvor hun befinner seg.

·      Om hun skulle dope seg, vil det være meningsløst med en mengde som ikke gir effekt – ei heller som repeterende mikrodose. (Apparatene er så fintfølende at et håndtrykk fra en som har brukt en salve kan slå ut. I et rettsperspektiv må man vurdere om slike fintfølende innstillinger sikrer rettssikkerhet).

·      Noen har gjort et poeng av at hun ble sjeldnere testet utenfor sesongen enn tidligere. Men det skyldes at utøvere som var under mistanke ble hyppigere testet. Hun kunne imidlertid ikke vite når/om norske eller italienske kontrollører ville stå på døra.

·      (Dopvarsel på eska skal ha blitt oversett. Det skjerpet uaktsomhets-vurderingen, selv om straffen uansett er ute av enhver proporsjon. Siden ingen husket et slikt varsel, vil jeg trekke fram et moment. Denne salven har mange års holdbarhet. Vi vet ikke om hennes salve ble produsert før eller etter at varslingen ble innført).

Se Dagbladet https://www.dagbladet.no/sport/far-full-oppreisning/76010339

«UKJENT» UTØVER

(Jeg har ikke tilgang til Johaug-sakens juridiske utdrag, så jeg støtter meg på medieomtalen).

Det ble vist til en øst-europeisk ung utøver som ble dømt til knallhard utestengelse etter at dop-testen viste snev av kokain. Den norske «aktoren» brukte denne saken som eksempel på at også Therese måtte ilegges svært streng straff – det skulle være likebehandling må vite. Her må hans retts-sans sviktet fullstendig. Den aktuelle saken viser ikke annet enn et rettsovergrep – og bør ikke skape presedens for noe som helst.

Jentas synd var at hun drakk te fra hotellets buffet i et sør-amerikansk land. Hun kunne hverken spansk eller det latinske alfabetet. Om hun hadde kunnet det, ville hun trolig forbundet coca med cola, ikke snev av kokainblader.

Saken bryter både prinsippet om rettferdig rettergang og proporsjonalitet mellom handling og straff. Sannsynligvis bryter saken også med barnekonvensjonen (om hun fortsatt var under 18 år).

(For øvrig bør man vurdere om narkotiske stoffer uten prestasjons-effekt skal fjernes fra lista. For dem som har problem, kan idrett være en vei ut av en ond spiral. Ellers er og bør narkotika håndteres av normal-samfunnet).

MARTIN JOHNSRUD SUNDBY ...

... ble dømt for at han hadde tatt for stor dose av lovlig astmamedisin.

Han hadde imidlertid ingen mulighet til å forhindre dette. Norsk idrett hadde i 30 år blandet en større dose i doseringsapparatet – for at utøveren skulle få riktig dose i kroppen. Martin er hverken farmasøyt eller lege, han er skiløper. Når han blir forskrevet en medisin, er det legen og kun hen, som kan fortelle ham rett dosering.

Martin var ikke engang uaktsom da han tok en for høy dose.

En del av dere lesere har hatt alvorlige sykdommer. Hvis dere får for stor dose cellegift eller annen medisin – har heller ikke dere mulighet til å overprøve legens råd på faglig grunnlag. Hvordan ville dere reagert om pasientklagenemnda skyldte på at dere selv er ansvarlig for medisinen dere inntar – og følgelig får dere ikke erstatning for skadelig dose?

Skiforbundet tok (prisverdig) ansvar for feilen og betalte over en million kroner som Sundby fikk inndratt i premiepenger. I mer korrupte deler av idretten hadde utøveren sittet alene med regninga, selv om pengene var fordelt mellom bakmenn – med småpenger igjen til utøveren. Personlig konkurs og livsvarig gjeld kunne blitt resultatet,

Skiforeningen utviser omnipotens og grov menneskeforakt overfor Martin. En sak som skiforbundet har tatt fullt ansvar for, og som Martin ikke kunne forhindre, skal likevel hindre ham fra å få Holmekollmedaljen. Personlig kommer jeg aldri til å melde meg inn i denne foreningen, selv om jeg er hyppig bruker av det norske løypenettet. (Jeg melder meg heller ikke inn i SIAN, MIFF – eller andre organisasjoner med pervertert menneskesyn. Idrettsforbundet er i grenseland, men de er monopolist på idrett – og jeg må være medlem for å sykle i 70-74-årsklassen).

RUTH NANOZZI KASIRYE...

... ble dømt for å ha tatt meldonium, et stoff som var lovlig da hun reiste til Uganda (hennes fødeland), men ulovlig da hun kom tilbake. Siden idretten kan dømme på objektivt grunnlag, brydde man seg ikke om å etterforske saken. For Ruth ble dette slutten på en flott idrettskarriere, den beste for en norsk kvinnelig vektløfter. (Om hun hadde vært skyldig for bevisst bruk av medikamentet, skulle det vært vurdert om inntaket skjedde før eller etter 31. desember 2015. Hun ble testet i januar 2016, like etter at forbudet kom).

Siden saken ikke ble etterforsket, kan man heller ikke mene noe om uaktsomhet eller forsett.

Derimot viser saken at idrettsjussen også er et fattigdomsproblem. Millioner av utøvere i utviklingsland har hverken tilgang på datamaskin eller internett. Når de blir syke må de ta til takke med den medisinen legen gir dem; ofte bredspektret for å dekke flere sykdommer. Så må man bare håpe at medisinen også dekke sykdommen man er rammet av. Millioner av utøvere i disse landene har ingen ressurser eller kompetanse til å påta seg objektivt ansvar.

Meldonium er ikke et vanlig virkestoff i behandling av malaria, men det burde vært etterforsket om dette stoffet var ett av flere virkestoffer i samme medisin.

OFFENTLIGE DOMMERE

Norske dommere må avgi en dommerforsikring om at skal dømme i henhold til gjeldende lovverk, slik det er gitt av Stortinget. Er det virkelige slik at de bare er bundet av denne i jobben, mens de på fritiden kan dømme folk til livsødeleggende straff i utenomrettslige domsorganer. Her er et vel å ta av, av regelverk som ikke respekterer grunnleggende menneskerettigheter eller samfunnets rettsorden. I tillegg til idretten fins et utall av religiøse selvdømme-ordninger. https://sportsvakta.no/b/norsk-idrett-utfordrer-rettstatens-verdigrunnlag

NY TID

Mye av dette tok jeg forgjeves opp med mitt eget Norges Cykleforbund i et kompendium i 2015. Der ba jeg om at de burde be NIF om en gjennomgang av idrettens lovverks legitimitet. Jeg ble bryskt avvist.

FIFA er (så vidt meg bekjent) eneste forbund som har innført menneskerettighetene i sine statutter. Problemet for dem er at de ikke synes å forstå hva de har innført, noe Lise Klaveness fikk erfare da hun talte pampene midt imot i Doha nylig.

Nå håper jeg at denne prosessen er på rett spor, når Europarådet sammen med idretten vil bedre rettssikkerheten for utøverne.

(Det ville imidlertid vært interessant om en idrettsutøver hadde gått til erstatningssak mot idretten for rettstap. Når pengene rår – kan det bli fortgang i selv de vanskeligste prosesser).

***