NORSK IDRETT UTFORDRER RETTSTATENS VERDIGRUNNLAG

Uten rettssikkerhetsgarantier, kan norsk og internasjonal idrett dømme sine utøvere til livsødeleggende straffer.

De siste dagers disputt om Therese Johaug er verdig Egebergs Ærespris, er bare en liten bit av en mye større debatt. Den debatten har hverken Norges Skiforbund, Norges Cykleforbund (som jeg tilhører) eller resten av idrettsnorge vært villig til å ta.

Idrettens strafferegler (NIF-lov kap 11 og 12) er preget av dårlig juridisk håndverk, manglende profesjonalitet, og de mangler politisk forankring. Reglene er maktbasert og mangler rettssikkerhetsgrantier. Uten å gå i detalj her, utfordrer NIF norske sivil- og strafferettsregler. De utfordrer også EMK (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, ØSK (konvensjonen til beskyttelse av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter) og Barnekonvensjonen for yngre utøvere. I sum er både regelverk og rettspraksis slik at NIF selv burde fått sitt regelverk evaluert av uavhengige miljøer.

Skjevhet i maktforhold mellom utøvere og idrettsledelse, gjør at regelverket aldri blir prøvd rettslig. En karriere kan være over før en sak er gjennomprøvd i domstolene.

Nå er det et nokså vidt rom for sanksjoner og selvdømme i foreningsretten, men jeg tviler på at den åpner for at en frivillig organisasjon skal kunne utøve livsødeleggende sanksjoner, sågar uten reelle rettssikkerhetsgarantier

STIKKORD:

1. Dårlig samsvar mellom forseelse og straff.

2. Uavklarte partsforhold. Når en sak er avgjort mellom to parter i et domsorgan, og akseptert av begge parter, kan utøveren oppleve at en annen part trer inn og anker, (Jfr rettferdig rettergang - EMK).

3. Idrettens straffelov er upresis, og har ingen øvre strafferamme.

4. Et domssystem som har livsødeleggende sanksjonsmulighet, bør være hjemlet i Stortinget i fullmaktslov, ikke selvtekt.

5. Dårlig veiledning om straffebestemmelsenes rekkevidde.

6. Ingen øvre bøtegrenser for straff mot ytringer eller andre forhold. I Norge kjenner jeg til femsifret straff, i utlandet sjusifret. For en mindre kriminell handling som gir beskjeden bot eller påtaleunnlatelse, kjenner jeg til idrettsstraff på 140 MILLIONER kroner (Adrian Mutu for å ha sniffet kokain på en privat fest). Slike handlinger har heller ingen øvre straffegrense i norsk idrett.

7. NIF vil ikke svare på om deres straffelov ble underlagt ekstern juridisk høring, før den ble kjørt gjennom i idrettens organer. NIF vil ikke svare på om det fins noen oversikt over idrettsstraffene, herunder hvor omfattende bøtesystemet er, og hvordan midlene konteres.

8. Lavere organisjonsledd kan bøtelegge utøvere for 50.000 kroner, langt på vei et studiestipend, uten engang å opprette sak.

9. En spesiell greie er straff for å ha skadet idrettens omdømme, et helt meningsløst straffegrunnlag. Idrtettens omdømme er neppe så svakt at det kan skades av hva en enkelt utøver finner på. NIF vil ikke konkretisere hva som ligger i formuleringen.

10. Slik kan man fortsette i det uendelige. Her går det ikke an å stole blindt på idrettens egen juridiske ekspertise, slik NCF hevdet da forrige styre ble varslet med forslag om en evaluering. NIFs egen ekspertise representerer den sterke part. (Ei heller Høyesterett har bestandig rett i sivil-/strafferetten, selvom den er del av vår fremste juridiske ekspertise. En rekke dommer i EMD, blant annet nordsjø-dykkersaken som jeg selv arbeidet med, viser at også landets øverste juridiske ekspertise kan vise dårligere skjønn enn lekmenn. Jfr også barnevernsakene). Desto viktigere er det å påse at norsk idrett ikke blir en (u)rettsstat parallelt og isolert fra samfunnets demokratiske rettsorden med rettssikkerhetsgarantier.

OMGÅELSE GJENNOM FRIVILLIGHET

Da professor Henning Jakhelln og jeg for over 20 år siden, og senere for NISO, skrev en artikkelserie om svakheter i idrettens straffepraksis, skjedde det motsatt av korrigering. Idretten fant et smutthull der mange av saksjonene kunne dyttes ned i frivillige avtaler mellom partene. Slik dette praktiseres utfordres lovbeskyttelsen i avtalelovens ugyldighetsregler (§36, jfr skjevhet i maktforhold).

PRESEDENS

Ønsker vi virkelig et system i Norge som åpner for parallelle rettssystemer. Når idretten tiltar seg rett til strenge dommer for relativt beskjedne forseelser, er det neppe noe i veien for at religiøse samfunn og andre kan gjøre det samme overfor sine medlemmer. Både Bibelen, Toraen og Koranen åpner for mye rart i så måte, sikker andre samfunn også, med et utall tolkningsmuligheter sektene i mellom.

I et sekulært samfunn ønsker ikke jeg å åpne slike dører.