TEMPO: Hemmende måleregler bør endres

Særlig juniorer, triatleter og lange ryttere hemmes av dagens måleregler. Jeg vil ha endringer som kan øke sikkerheten, inkludere flere temporyttere og gi mer rettferdige konkurransevilkår.

Gode utstyrsregler bør sikre tre hensyn:
1. Ivareta sikkerhet
2. Sikre rettferdig konkurranse
3. Inkludere flest mulig i sporten

Målereglene …
…for temposykler utfordrer alle disse kravene. I tidligere artikler har jeg ment at pkt 1 var ivaretatt av dagens regler. Men 1. mai i 2019 ble jeg tilført ny kunnskap (jfr bildet fra ambulansen).

I norsk sykkelsport finnes bare noen få målerigger. At de færreste får fasit på sin sykkel før de møter måleriggen ved mesterskap, gir helt unødvendige diskvalifikasjoner. Dessuten er det umulig å måle millimeters nøyaktighet manuelt. En liten bøy på tommestokken, skeive hornhinner, eller vinkel til måleskalaen er nok til å lese en millimeter feil. Måleriggen kan også være en millimeter feil, men den er ubønnhørlig fasit. Teksten her munner ut i et forslag (se nedenfor), som jeg håper blir diskutert i triatlon og sykkelmiljøet.

Historikk
Før 1993 var det stort sett fritt fram for sykkeldesign. Den innovative skotske banerytteren Graeme Obree vant VM-gull på Hamar i 1993, og like etter tok han timesrekorden på bane med sin hjemmesnekra sykkel. (Det har ikke gått så bra med denne fremragende rytteren, men det er en annen sak). Sykkelen hans kunne gitt utvikling mot ustabile og risikable sykler, så derfor var det greit at UCI tok grep og innskjerpet reglementet for hvordan sykler skal være.

Når jeg her foreslår å myke opp reglene, er første steg å se på amatører, særlig de unge som skal gis mulighet til å vise sitt beste i en fortsatt voksende kropp. Men jeg vil også bygge bru til triatletene, som bør få utfordre tempomiljøet med sin egen konkurransesykkel.

Fastlåst?
I miljøet og sykkelforbundet møtes jeg med at dette er UCI-regler vi ikke får gjort noe med. Jeg vil heller hevde at man ikke har ført gode nok argumenter. Kommissærene fanger ikke opp problemet, for bare de som har klart sykkeltilpasningen møter til start. Samtidig bør vi av hensyn til sporten se om det er mulig med en forsøksordning på romsligere regelverk i nasjonale ritt og aldersbestemte klasse; junior, U23, Master.

Det beste beviset for at målereglene er utdatert, fins i triatlon-miljøet. Deres sykler fungerer utmerket til tempo, de kjører tempolignende løp opp mot 18 mil i konkurranse, har ikke måleregler - og det går helt utmerket. Like bra vil det gå for oss temposyklister om målereglene sløyfes. Like forhold for alle og mye mindre administrativt styr. Og ikke minst, folk som har reist 200 mil og tatt fire feriedager for å sykle et løp, slipper å bli avvist ved start.

Våre måleregler tjener knapt annen hensikt enn unødvendig selvpisking.

Ad 1. Sikkerhet 
Mennesker i grensesnittet for målene, opplever en anstrengt stilling. Særlig i begynnelsen av sesongen oppleves krampetendenser i nakken, og det blir vondt å se fremover. På TV, der det ofte sykles på stengte veier, ser vi at rytterne ofte ser ned. Det samme skjer i våre amatørritt, men vi kjører på åpne veier. Sikt fremover er forutsetning for trygg sykling.

Selvfølgelig er det rytterens ansvar å følge med på trafikkbildet. Men et regelverk med sikkerhet i sentrum skal beskytte utøverne mot seg selv. Med romsligere måleregler, kan vi optimalisere faktorene god sikt framover, komfort, aerodynamikk og kraftproduksjon. (Først da jeg fikk elektrisk gir, som ga fem cm mer slingringsmonn), klarte jeg å finne en behagelig stilling på sykkelen, uten å miste kraft i tråkket).

Vi skal heller ikke glemme, at storparten av tiden på temposykkelen er trening. Da sykler vi sammen med annen trafikk og uten løypevakter. Så en god sittestilling beskytter både oss og øvrige trafikanter.

Ad 2: Rettferdig konkurranse
I andre idretter ville det være utenkelige at man ikke får lov til å tilpasse utstyret til den kroppen man har. Skøyteløpere er f.eks. ikke bundet til tre skostørrelser.

Mennesker er forskjellige, korte og lange, kort overkropp og lange bein, korte bein og lang overkropp. En sykkel må tilpasses den enkelte med millimeter-presisjon. De fleste av oss aktive syklister og triatleter har erfart dette. Selv er jeg amatør. Men også for meg i kl M70-74 gjelder det samme. For to år siden sleit jeg fælt på ny-sykkelen. Til slutt hevet jeg hvileputene på styret fire millimeter, og den var perfekt. Jeg kunne konsentrere meg om å trø, i stedet for å vri bort kramper i nakken. Hvis jeg derimot ikke kunne justere ubehaget, ville jeg stilt med handikap, det samme om jeg hadde beholdt manuelle girspaker som ga en sammenpresset stilling. (Her er tilsynelatende motstrid forhold til mine beskrevne ulykke. Men nytt gir åpnet for å trekke sadelen fire cm fremover, og siden jeg ikke hadde fått trent inn den nye stillingen, ble det krampe i nakken likevel).

Mange juniorer vokser fortsatt. Det naturlige er å stille sykkelen noen millimeter for hver cm man vokser. Det kan en junior gjøre til styrefremspringet er 75 cm foran senter-linja gjennom kranken. Hvis det naturlige ville vært å flytte styret eller setet en halv cm, er det bråstopp. Da må han i stedet flytte setet fem cm bakover. Fem cm er kolossalt når vi snakker om millimeter-øvelsen sykkeltilpasning.

Dag Erik Pedersen (mine døtres tre-menning) mistet en topplassering i Giro d’Italia fordi mekanikeren hadde stilt sykkelen hans to cm feil på den avgjørende tempoen. (Den gang var målene personlige, så tematikken rundt dagens måleregler var uaktuell). Nettopp grensesnittet byr på ubehag og vanskelige valg. Syklister over 190 cm får fem ekstra cm å gå på. Men flere sliter fælt med å måtte tilpasse seg. Å flytte setet bakover, kan gi mindre kraft (varierende fra person til person og teknikk). Jeg skulle tro at en syklist på to meter må trekke setet svært langt tilbake, som ugunstig for produksjon av pedalkraft.

At man ikke tar hensyn til slikt, skyldes formodentlig at middelhøyden i de dominerende sykkelnasjoner er lavere enn i Nord-Europa, hva vet jeg. Tenk deg en junior med drøm om å bli topprytter. Passer han ikke sykkelmålene, kan han/hun være fratatt muligheten til å vise sitt beste i en periode der lagene leter etter de beste talentene. Men også seniorer og veteraner kan frarøves muligheten til å dokumentere kjørestyrke. Ingen fare for oss 70-åringer, men potensielt ødeleggende for dem som skal leve av å sykle.

Ad 3: Inkluderende
Overordnet gjelder at gode tempoegenskaper er inngangsbilletten for alle med ambisjon om profesjonelt toppnivå. Uten dokumentert kjørestyrke tør ingen satse på deg, så du får ikke vist deg fram. Unntaket er noen få spesielt kjappe spurtere og noen flere som viser ekstreme klatreferdigheter. Men disse må også dokumentere kjørestyrke i unge alder. Er du frakjørt før spurten eller bakken, får du ikke benyttet din ekstremferdighet.

Så det å kjøre godt på tempo kan avgjøre fremtiden for ellers fremragende unge ryttere. Dette er i seg selv et argument for at sykkelen skal tilpasses utøveren, ikke omvendt. Sykkel er dyrt. Selv måtte jeg legge opp som 18-åring fordi jeg var fattig. I en sykkelfamilie vil det bety enormt om en innkjøpt temposykkel kan arves, eller at landeveisykkelen med enkle grep kan omstilles til temposykkel, (tempobøyle på styret uten å måtte justere hele sykkelen).

Men slik reglene er nå, er det ikke en gang sikkert at sykkelen kan følge eieren gjennom junior til senior-klassen. For de fleste er 50.000 kroner (+ -) en høy sum før man plukkes opp av et lag med økonomisk styrke. Det er jo omtrent et halvt studielån. I en idrettsfamilie, med dyre lån og ordinær familie, blir det fort vanskelige å toppe budsjettet med barnas idrettsaktiviteter. Norsk idrett har allerede definert at økonomi hemmer rekrutteringen.

Triatlon har ikke måleregler. Disse utøverne har utmerkede sykler som kan bomme litt på tempo-målene. Under veteran-nm (2018) fikk en kvinne startnekt, fordi styret ikke lot seg justere de siste to millimeterne. (Litt polemisk kunne jeg si at hun skulle startes av en dop-utestengt utøver, som selv fikk beholde resultat fra rittet han ble tatt i, og som fikk sykle internasjonalt til han ble idømt to års utestengelse. Er to millimeter verre enn brudd på dopreglene)?

Her støtte kvinnen på et spesielt problem, sykkelstyret kunne ikke justeres inn til grensen. Jeg har samme sykkel. Siden man måler til fremkant av girspaken, måtte jeg kjøpe elektrisk gir til nesten 20.000 kroner, tilsvarende to gode begynnersykler til barne-barna mine. Hvor inkluderende er slikt? Ingen bruker gir-spaken som håndtak.

Forøvrig …
… bør det være et mål i all idrett at vi gir tilbud på tvers av grenene. En triatlon-utøver må få lov til å konkurrere løp i friidrettsmiljøet, svømme i svømmemiljøet – og sykle i sykkelløp. Dette er en trippel-vinn-ssituason, som letter overgang idretter i mellom om man finner seg bedre til rette på en annen arena. Når en orienteringsløper (A. Vangstad) etter skade blir toppsyklist, og en fallskjermjeger etappevinner i Tour de France (D.O.Lauritzen), kan også en triatlet bli det samme om han hopper over. I min klubb, Follo Sykkelklubb; er triatlon en likestilt aktivitet. Men mine klubbvenner risikerer stopp i tempoløp, som er midt i smørøyet med hensyn til sykkeldisiplinen i triatlon. (At triatlon-elementer bør inn i all utholdenhetstrening, er en side jeg ikke vil ta opp her).

Produsentene...
… og forhandlere har også en hel del å gå på. Så lenge målereglene er som nå, er et minstekrav at de kan fortelle om sykkelen de skal selge kan brukes i ulike øvelser. Det gir mulighet til å justere oppsettet eller velge annet merke. Så, dermed over til mitt forslag

FORSLAG TIL NYE MÅLEREGLER I NASJONALE RITT
1. Sadelspissen skal ikke krysse senterlinja gjennom kranken. Dermed er hovedhensynet til sikker posisjon dekket.
2. Vinkel mellom over-/underarm skal gis slingringsmonn mellom 100-120 grader (eller hva nå ekspertisen mener er fornuftig). Det sikrer god styring. Sadelen skal ha minimums- og maksimums lengde, for å hindre at man inntar ekstreme posisjoner underveis i løpet.
3. Girspakene måles ikke, noe som igjen gir bedre slingringsmonn underveis i den kroppslige utviklingen.
4. Om dagens regler skal beholdes, bør det være et rimelig rom for nøyaktighet. F.eks bør måleriggen ta høyde for en kvart centimeter både for styre- og seteposisjon. Dermed kan man måle/justere inntil et par-tre mm feil uten å bli disket. (En form for gult-kort-varsel som må utbedres før deltakelse i internasjonale ritt, men som ikke får konsekvenser nasjonalt).

Vanskeligere trenger det ikke å være. Jeg oppfordrer både sykkel- og triatlonmiljøet til å diskutere dette, og komme opp med en løsning som er optimalt for både å inkludere utøvere og utvikle sporten.
Jeg sitter ikke på fasit, og nøyer meg med å kaste hansken - i håp om at noen tar den opp. Siden saken også involverer sikkerhet, tror jeg dette også bør diskuteres bredere enn innenfor sykkelmiljøet. Men foreløpig inviteres sykkelfamilien til å vurdere dette.

Om bildene
1. Tempo-styretlot seg ikke justere til målereglene, så jeg kuttet. Dermed fikk jeg gult kort i forhold til en annen regel, man får ikke modifisere fabrikkprodusert utstyr. Løsningen ble å bytte til elektrisk gir uten girspake, en uønsket utgift som ellers kunne dekket to begynner-sykler til barnebarna.

2. En sammenknept sittestilling er smertefull i nakken og gir dårlig sikt framover. Jeg oppdaget for seint at bilene foran var stoppet. Bare tilfeldigheter reddet meg fra fatal skade, men skadene er såpass at de ville blitt karrierestopp for en elitesyklist .